67 grader nord

Øygruppa Røst ligger cirka 100 km vest for fastlandet, består av 365 øyer og utgjør den ytterste, vestligste og sørligste delen av Lofoten. Det høyeste punktet, Storfjellet, rager 259 meter over havet. Når vinden tar tak, med storm i kastene – som denne helgen vi tilbragte på øya, biter trollværet skikkelig fra seg. Det gjelder å kle seg godt, og å følge med på værmeldingen.

Beretninger og kart

Værforholdene var ikke mindre barske vinteren 1432, da handelsmannen Pietro Querini fra Venezia og hans mannskap led skipbrudd her. Mannskapet ble på øya denne vinteren. Den gang var regelen at kapteinen måtte avgi rapport til senatet ved hjemkomst. Slik ble beretningen om dagliglivet på Røst festet til papir. Et av manuskriptene er den dag i dag bevart i Biblioteca Apostolica Vaticana i Roma. Venezia var også viktig for produksjon av kart på denne tiden, og slik har det seg at flere gamle kart referer til denne historiske begivenheten.

Tørrfisk, stoccafisso, bacalá

Querinis skipbrudd sies å være starten på eksport av tørrfisk til Italia, et samarbeid som består den dag i dag. Vi fikk gleden av å få omvisning på fiskebruket Røst Sjømat as. Der ble havets gull foredlet: sløyet og sperret, og deretter hengt på hjell. Rogn ble lagt på tønner, dekket av en blanding sukker og salt, lag for lag. Fabrikken huser store maskiner, med tilhørende krav til sikkerhet. Vi ble imponert over dimensjonen, både på fisken og selve anlegget, og den gode arbeidsflyten og atmosfæren som preget stedet.

Eieren Geir Børre Johansen startet i det små, har gradvis vokst og har i dag egen båt med tilhørende kvote. Han kunne fortelle oss at torsken mister 75 prosent av vekten i løpet av tiden den henger på hjell, og at 80 prosent av all tørrfisken eksporteres til Italia. I høysesong hentes en stor del av arbeidsstaben inn fra Litauen. Arbeidsstokken på fiskebruket teller 28 personer i sesong, mot halvparten resten av året.

Alt henger sammen med alt

I høysesongen har konsernet 80 ansatte i ulike virksomheter som fiskeproduksjon, hotellnæring og nærbutikk. I et slikt fiskerisamfunn henger alt sammen med alt. Fabrikken huset spesialister på filetskjæring. Men det mest iøynefallende var generalistene, de som hadde flere og svært ulike oppgaver, som guide for ivrige turister, transport i bil og båt – i all slags vær –, matlaging og servering, for å nevne noe.

Italienerne elsker sin stoccafisso og bacalá, og det forstår vi godt! Mens vinden røsket i tak og vegger fikk vi en smak av eventyret torsk i ulike varianter: Tørket eller i suppe, og gjerne på italiensk vis, dynket i velsmakende olivenolje. Nystekte hysekaker fikk vi også smake på Fiskarheimen. Røst er en forblåst øy i havgapet, men verden vet å finne veien hit – ikke minst den gastronomiske.

Legen

Redaksjonen er en gjeng nysgjerrige kolleger og vi fikk komme på befaring hos kommuneoverlege og spesialist i allmennmedisin, Tove Hem. For tiden er det tre leger i rotasjonsordning som jobber to uker på og har fire uker av. Når legen er på, dekker vedkommende alle legefunksjoner i kommunen, til alle døgnets tider. Tove forteller at arbeidsbelastningen er overkommelig, og at hun trives med å jobbe i slik turnus.

Det er ingen ambulansetjeneste her, men av og til er en sykepleier tilgjengelig fra sykehjemmet. Evakuering til sykehus skjer som regel med flytransport. Ved hjertestans eller andre akutte livstruende hendelser har heldigvis legen tilgjengelig hjelp fra brann- og redningstjenesten.

Ettertanken

Ettertanken er et gammelt vanntårn som har blitt omgjort til en skrivestue av Martin Otterbeck og Pål Thomassen, etter idé fra Per og Charlotte Fugelli. Det var et naturlig sted å oppsøke for oss. Tett ledsaget og bevitnet av lokale sauer, fikk vi testet klær og balanse på vei opp i tårnet – i stiv kuling. Vi nøt et deilig torskemåltid med nydelig utsikt, samtidig som vi la planer for julenummeret vårt og bladets fremtid.

Skjema 2838

Per Fugelli (1943–2017) startet sin karriere som distriktslege i Nordland. Erfaringer herfra ble grunnlaget for hans doktorgradsarbeid, men også for boka Doktor på Værøy og Røst. Siden boka kom ut i 1977 har offentlige etater og skjema fått nye navn, men det kan være like frustrerende i dag når legen opplever at pasienten eller historien ikke passer inn i et skjema.

Få oppgaver voldte meg større bry enn å fylle ut søknadsskjema om uføretrygd. Det var som å begå en forfalskning. Her måtte medmenneskene stykkes opp i biter og tvinges inn under punkter og presses inn i rubrikker. I det fire sider lange skjema er det ikke satt av én linje til beskrivelse av hvordan den syke opplever sin sykdom. Dette til tross for at pasientens reaksjon på den legemlige feil kan være like uføreskapende som sykdommen i seg selv. Jeg skal gi et eksempel på det.

En gang hendte det merkverdige at to menn på Røst fikk infarkt på samme dag. Begge var i 50-årene, begge var fiskere, begge overlevde og begge kom hjem fra sykehus etter tre uker med om lag de samme milde plager.

Den ene, Johan, var en Isak fra Markens Grøde, rett nok med havet som åker, men lik Isak ved sin uhyre arbeidsomhet og trivsel ved yrket. Jeg så ham to ganger i året da han kom og beordret resept på 1000 nitroglyserintabletter han tygget når garnet var tungt av skrei og kulingen blåste kald vestenfor Skomvær fyr. Vel hadde han vondt, sterkt og stadig på slike dager, men hva liv det var for en mann å gi opp sjøen?

Når Johan og de andre kom fra lange dager på Røstbanken og la til kai, sto en mann, Magnus, og ventet – hvis det var godt vær. Han var grådig etter nytt, hvor fisken sto, hva fangsten ble, slik spurte han fra båt til båt – bare én gikk han alltid forbi, den Johan arbeidet på. Magnus var den som hadde fått sitt infarkt samtidig med Johan og var blitt ufør av det. Han var en fryktsom og ømfintlig natur. Fisker god nok så lenge han var frisk, men selv da siste båt fra kai når det var dårlig melding ved utror og førstemann i land når det blåste opp ute på feltet. Infarktet opplevde han som en endelig dom. Han var urokkelig i sin uførhet. Han var syk og ville være syk sin tid ut. Slik gikk det til at Magnus, fordi han var en annen mann enn Johan, ble evig syk og varig ufør av samme legemlige feil som for Johan førte til at han under harde økter måtte bytte skråen med nitroglyserin.

Jeg har risset opp disse pasient-skisser for å klargjøre at ute i den medisinske felt er det syke hjertet en del av et menneske, og dette menneskets personlighet, holdninger og følelser vil forme sykdommens alvorlighet og følger like meget som den biologiske feil i seg selv. Forstå da min avmakt ved å måtte fylle ut skjema nr. 2838 og svare med kryss foran ja eller nei på spørsmålet: «Har psykiske forhold hatt betydning for den aktuelle uførhet?»

Hentet fra: Fugelli, Per. Doktor på Værøy og Røst. Lege på Utrøst. Utgitt av Orkana Stamsund 2019. Trykket med tillatelse fra forlaget